Det er mørk. Helt mørkt i rommet jeg har fått bli med inn i. Jeg er her, i ensomheten og sorgen samtalen rommer. En innskriver har åpnet hjertet sitt og trer frem, med ordene sine, og all den smerte som ligger utenfor det ordene kan beskrive. Jeg beveger meg sakte inn for å kunne være der – ved siden av – og kanskje etter hvert få anledning til å lete litt etter lyspunktene…