En hyllest til alle som kjemper.
10. september er verdensdagen for selvmordsforebygging og i år vil Kirkens SOS sende ut en hyllest til de av oss som kjemper i mørket, som sjelden blir klappet på skulderen eller blir heiet frem.
Det er en hyllest til alle som ringer og skriver inn til Kirkens SOS og forteller om ulevelige liv, vanskelige følelser og hvordan håndtere dette. Takk for tilliten. Takk til alle innringere og innskriver som åpent og raust deler. Takk for at vi får være en samtalepartner når livet kjennes nesten umulig å holde ut. Dere er umåtelig modige, vi er takknemlige for å møte dere og hyller dere for alt dere gjør for å komme gjennom slagene deres.
Dere har fortalt Kirkens SOS om mange seiere. Vi er mange overlevende. Mange som forteller om lettelsen ved å komme ut av en depresjon og av gleden ved å kunne puste igjen. Dere forteller om et behov for å kunne feire, men en opplevelse av at det ikke er lov. Dere snakker med rå sårbarhet om gleden som gradvis erstattes med frykt for om - og når - det kommer en ny runde med depresjon som fratar dere all energi eller angst som gjør det umulig å puste. Dere forteller om skammen og sorgen dere kjenner på når dere ser hvordan sykdommen har påvirket familien dere, jobb, venner, økonomi, hus – og hvor vanskelig det noen ganger er å fortsette å leve midt i alt dette.
Når mennesker som kjemper seg gjennom psykisk sykdom blir bedre, og kommer ut som overlevende er det lite beundring, få heiarop eller sårt tiltrengte positive tilbakemeldinger – fordi vi så ofte ikke vet at et stort slag akkurat er kjempet. Det er fortsatt slik at mange som kjemper mot depresjon, angst, selvmordstanker og andre psykiske lidelser kjemper i mørket uten å si noe til noen, fordi de skammer seg over det som de anser å være en personlig svakhet, fordi de er redde for at andre skal bekymre seg – eller enda mer redde for at ingen skal bry seg, eller fordi de har mer enn nok med å klamre seg til sofaen og tvinge seg selv til å puste. Fordi det fortsatt er vanskelig å slite.
Men selv om det er vanskelig, og selv om dere forteller at dere kommer tilbake til livet tynnere, blekere og svakere, så kommer dere tilbake. Dere overlevde. Men så mye som dere fortjener det så får dere ikke klapp på skulderen fra kollegaer, eller blomster venner. Dere er overlevende som våkner til mer arbeid enn det dere forlot, og har det vært ekstra ille, så kanskje til langt mindre støtte enn dere hadde før, fordi venner og familie er slitne og leie etter å ha kjempet en kamp de kanskje ikke engang forstår.
Derfor vil vi bruke denne dagen til en hyllest. En hyllest av hver og en som ringer og skriver til oss – og alle som ikke gjør der. En hyllest av alle som av ulike grunner kjemper alene i mørket og ikke deler slagene sine med noen. En hyllest av alle som føler seg som byrder, men likevel lar familie og venner ta del i sykdom og smerte. En hyllest av deg som har det så vondt at du føler at hvert minutt er en kamp, som ikke kan bevege deg fra hjørnet innerst i stuen, som ikke husket sist du var glad, som har mistet alt som betydde noe, som fortviler, som gråter, som kjenner seg ensom og som likevel overlever.
I Kirkens SOS hører vi overlevelseshistorier hver eneste dag, og vi skulle ønske alle kunne få et blikk inn i livene, motet og kraften som finnes i både synlige og usynlige kamper i mennesker sine liv. Kanskje ville det bidradd til at vi alle lyttet litt mer, undret oss litt mer, forsøkte å se hverandre litt bedre og møtte hverandre med litt mer godhet. Vi er alle de som leter etter lys i stummende mørke. Vi er alle de som trenger hjelp en gang iblant, og vi er alle de som hjelper noen som trenger det. Temaet for verdensdagen for selvmordsforebygging i år er «Å skape håp gjennom handling». Det kan og må vi alle bidra til – for skal vi forbygge selvmord må vi alle stå sammen. Vi har ikke flere å miste og vi trenger ikke flere å savne.
