Det krever tid å sette ord på uro og forvirring og sterke følelser. Det krever tålmodighet å forsøke å sette seg inn i andres menneskers liv. Og det krever forstand å holde sine egne historier tilbake og la den andre få fokus og oppmerksomhet.
Jeg har en venninne som spurte meg engang om hvordan det kunne ha seg, at hver gang hun fortalte en historie så hadde jeg opplevd nesten det samme. Bare verre eller bedre eller morsommere.
Hvorfor er det slik at vi ikke kan la hverandre snakke? Når noen har en historie å fortelle, hvorfor kan jeg ikke la mine ligge?
En vesentlig forutsetning for en god samtale er jo å la andre få mulighet til å formulere tanker, ettertanker, og refleksjoner - og å få mulighet til å trekke noen linjer for å forsøke å forstå det som skjer.
I gode samtaler om vonde ting i et menneskes liv må hovedfokus være på den andre personen og på den andre personens historie.
Så får jeg heller snakke om meg selv og fortelle mine historier en annen gang.
Vennlig hilsen Torill