Vi er ofte usikre på hva vi skal gjøre når vi opplever at andre har det vondt, så vi gjør gjerne det vi har blitt opplært til – vi ser det fra den lyse siden og forsøker å få folk til å føle seg bedre. Vi gir dem råd, vi kommer med oppmuntrende innspill og forsøker på alle vis vi kan komme på å ta bort det som er vondt. For det er vel ikke meningen at vi skal la folk forbli triste og fortvila?
Utfordringen er at vi ikke kan lege noens smerte ved å ta den bort fra dem. Det som hjelper er anerkjennelse og støtte, så når vi i Kirkens SOS har et samtaletips om å «lete etter lyspunktene», så handler det vel så mye om å tåle mørket. For vår opplevelse er at for å kunne lete etter lyspunkter er det viktig å anerkjenne det som er vanskelig eller mørkt for den vi snakker med. Lytte til det den andre sier og være i det – uten å prøve å fjerne det, men tåle at det er slik det er akkurat nå. Og kanskje er nettopp denne anerkjennelsen og opplevelsen av å bli tatt på alvor det største lyspunktet av alle.
Når vi anerkjenner den vi snakker med og hvordan hen har det – da dukker det ofte opp muligheter til å se andre lyspunkt også. Sammen. Lyspunkter som ligger mellom ordene og tankene. Noen ganger ligger det lyspunkter i å huske hva man kan og hva man får til. Andre ganger i et ønske som merkes eller en kjærlighet og omtanke som skinner gjennom. Selv et nærvær uten så mange ord kan lyse opp.
Gjennom årene som frivillig på krisetelefonen og SOS-chat har jeg samlet på lyspunkter som har dukket opp i ulike samtaler. En venn, et minne, musikk, fellesskap, opplevelsen av å bety noe for andre, lukten av et lite barn, bestemors helt spesielle boller, en reise, den første forelskelsen, lyden av snø som knirker under skoene, glitrende sølvsko, å stupe ut i vårvann, kjøre bil – helst en ny en og uendelig mye mer har blitt løftet frem som små glimt av lys. Jeg kunne aldri komt på dem – men når vi våger oss inn i mørket får vi også ta del i lyspunktene.
«Det er så mange som prøver å få meg til å se lyst på livet, som om at det er fordi jeg vil ha det mørkt rundt meg at jeg har det slik som dette. Det var fint å oppleve at jeg kunne finne lysene selv – når bare noen orket å høre på hvordan jeg faktisk har det. Nå har jeg små lyspunkter å bevege meg mot. Det gir meg håp. Takk.» - Innskriver til Kirkens SOS
Vennlig hilsen Lene