Han gir ingen detaljer om opp- eller nedturene. Det har han gjort i tidligere samtaler med Kirkens SOS.
Nå nevner han bare den dramatiske ulykken, for ikke så lenge siden. Den som reduserte han fysiske muligheter, ikke hans mentale kapasitet. Og slett ikke pågangsmotet.
Han er en spennende, filosofisk, mangfoldig og krevende samtalepartner.
Flink til verbal refleksjon. Nesten like flink til den nonverbale.
Pausene gir mening. Tid og anledning til refleksjon. Ingen av oss er redde for tausheten i natten.
Han snakker om utfordringer og begrensninger. Om forskjellen på tilværelse og liv. Han velger det siste. Selv om det koster. Han mener å ha mot og krefter til kampen.
Ny, lang pause.
Etter nye minutter med liten slitasje på telefontråden foreslår jeg å runde av.
«Kan vi ikke bare ta en ny pause? Det er så godt å være stille sammen med noen».
Ny taushet. Bare litt pust, så vi vet at forbindelsen er intakt.
«Det eneste man trenger i livet», sier mannen, «er et fortrolig medmenneske».
«Og det har ikke du?» spør jeg.
«Jo, akkurat nå har jeg det».
Skrevet av Kjetil, frivillig i Kirkens SOS