Vi ønsker også å benytte dagen til å sende ut en hyllest til alle dere som kjemper for å velge livet. Vi hører historier hver eneste dag om ulevelige liv og harde kamper – og vi vet hvor mye det krever å velge en ny dag. Vi hyller hver og en av dere som ringer og skriver til oss – og alle som av ulike grunner kjemper alene uten å dele slagene sine med noen. Vi er mange som heier og håper.
Det er ikke bare for å hindre selvmord at åpenhet er viktig – det er også viktig for alle etterlatte etter selvmord – alle som blir berørt. For flere år siden kom det inn et brev til Kirkens SOS. Et brev som til noen som ikke lenger har en postadresse. Det vil vi dele med dere i dag.
«Kjære Kirkens SOS.
Jeg mista noen som betydde mye for meg da jeg var liten, og jeg har skrevet dette brevet til han selv om det ikke finnes noe sted å sende det. Så jeg sender det til dere, håper det er greit. Jeg skulle ønske alle kunne snakke med noen før de tok selvmord, og da er det fint at dere finnes. Kanskje kunne han levd enda – om han bare hadde snakket med noen? Kanskje han hadde visst at det ikke var noen sjans for at verden skulle bli bedre uten han i den? Jeg vet ikke. Men jeg håper mange ringer dere – eller noen – slik at ingen andre trenger å miste.
Kjære NN
Jeg savner deg.
Det er mange år siden jeg mista deg, men jeg savner deg.
Jeg har vært sinna, forvirra, fortvila og usikker.
Jeg har lurt på om du egentlig elsket meg så høyt som du sa, når du likevel kunne velge meg bort. Eller velge deg bort.
Jeg har vært trist for at du ikke lenger er her, noen ganger er jeg det fortsatt. Noen ganger klarer jeg å huske lyden av stemmen din. Noen ganger kjenner lukten av deg når noen går forbi og lar meg et øyeblikk lure til å tro at du fortsatt er her.
Jeg lurer på om du ville vært stolt av meg? Jeg håper det.
Jeg har trengt å snakke med deg og bare deg. Det finnes mange andre mennesker i livet mitt, men ingen er deg, og ingen har ditt perspektiv, glimt i øyet eller latter. Og vet du, de andre har trengt deg også. Mer enn meg kanskje.
Jeg har tilgitt deg. Jeg har det – jeg har jobbet meg frem til en forståelse av at det at du valgte å forlate meg, oss, ikke handlet om at du ville, men om at du trodde det ville være best for oss. Jeg har skjønt at det var noe inne i deg, noe vi ikke visste om, som gjorde det umulig å leve i det øyeblikket du valgte å avslutte livet. Men jeg klarer likevel ikke å slutte å lure på hvorfor du tok ditt eget liv. Jeg skulle ønske vi kunne ha hjulpet deg – at noen hadde spurt deg om hvordan du egentlig hadde det.
Jeg har det bra, men jeg savner deg.
Klem fra NN»
Vi har ingen å miste. Om du er har noen du kjenner som du kanskje tenker at ikke har det så greit – hvorfor ikke la dagen i dag være en anledning til å sjekke det ut? Vi trenger ikke å ha svarene, vi trenger bare bry oss.